fredag 30. april 2010

"Populærmusikk fra Vittula: rapport fra Nepal"

Til: Mikael Niemi
Fra: Elise Bjørheim
Sak: Fjellklatring i Annapurnamassivet i Nepal
Dato: 30/4-10

Klokka 04.20 om morgenen våkner en klatrer i ei iskald plankehytte på vei til Thorong La-passet i Himalayafjellene. Det er minusgrader, vinden pisker og det snør. Det var så kaldt at han trodde han døde, men klarte heldigvis å overleve natta. Målet hans var å komme opp på toppen av fjellet i Annapurnamassivet som ligger 5415 meter over havet. Han klarte å kjempe seg opp, på tross av den bitende kulda, oksygenmangel og melkesyre i beina. Klatreren befant seg ved en varde på en tibetansk bønnematte. Det er det høyeste punktet han noen gang har vært på. Han knelte på jernmatta, og begynner en takkebønn, og kysset platen, som førte til at han satte seg fast i jernet. På grunn av denne hendelsen mimret han tilbake til en liknende hendelse i barndommen, da han satt fast leppene i en dørlås da han bare var fem år gammel. For å komme løs fra jernplaten tisset han i et drikkekrus og helte det over leppene slik at de løsnet. Leppene var svært såre, men han kunne bruke dem til å fortelle en historie.

tirsdag 6. april 2010

!Look!

1. Hva har jeg lært om film?
2. Positive/negative erfaringer med gruppearbeid
3. Hvorfor fikk ikke min gruppe reise?

Jeg har lært at det å jobbe med film krever mye tolkning, som er ganske vanskelig. Det er ikke liksom bare å finne ulike virkemidler i filmen, men det skal begrunnes hvorfor de er brukt, og hvilken stemning, eller virkning det har på oss som seere. Jeg har lært at omtrent alle filmer har en kulturdel, og at kulturen er en stor del av filmen. Jeg har jo selvfølgelig lært mye om filmatiske virkemidler, dramaturgi osv. Man kan på en måte si at det fra nå av har det blitt en bedre opplevelse å se på filmer, fordi vi har blitt trent til å legge nøyere merke til ting som skjer i filmen, og får et annet perspektiv av filmer enn det jeg hadde før.

Vel, det er kanskje ikke så mange direkte negative sider ved gruppearbeid, men det kan jo være noen uenigheter. Vår gruppe fungerte veldig godt, men et problem var at vi sleit med å konsentrere oss, og gjøre det vi skulle hele tiden. Mange jobbet bra hjemme, og det var overraskende hvor mye folk egentlig jobber hjemme. Jeg syntes også gruppearbeid kan være litt negativt, hvis noen på gruppa ikke er innstilt til å jobbe, og arbeidet faller på en enkelt person. Heldigvis ble dette aldri et tilfelle for oss på gruppa. Positive erfaringer ved gruppearbeid derimot, er at det er kjempeflott å høre andres meninger, og jobbe med det. Siden vi er en gruppe med mange personer, kan ikke alle være enige, og det skaper samtaler og diskusjon. Resultatet blir enda bedre når flere kritiserer hverandre, og oppmuntrer hverandre på en bra måte. I tillegg er det bra å takle ting sammen, ved selve framføringen er det fint å ha noen å støtte seg på, og det gir en mer interessant framføring ved at man kan høre på flere forskjellige personer.

Min gruppe fikk nok ikke reise rett og slett fordi vi hadde en lite planlagt framføring, og vi hadde ikke gått gjennom en gang. I tillegg har en noe dårlig utnyttelse av tiden på skolen ført til et tynt innhold av framføringen. Vi hadde heller ikke en så god kulturdel, til tross for at vi har en film som forholdsvis er lett å tolke, siden den er basert på sann historie, som har en bakgrunn. Jeg er overhode ikke overrasket over at vi ikke fikk reise, men er heller veldig fornøyd med dem som har blitt valgt. De hadde virkelig jobbet hardt, og det belønte seg her! De fortjente så absolutt å dra :)

tirsdag 2. mars 2010

"Bryllup" av Nasim Karim

Jeg-personen i teksten bor i et samfunn der menn og kvinner ikke er likestilte. Mennene regjerer samfunnet, og har siste ord i de fleste sammenhenger.
Hovedpersonen skal gifte seg, og det er en vanskelig situasjon der hun ikke har noen rettigheter. Det er familien, inkludert faren som har bestemt ekteskapet. Jeg-personen vet at hun ikke har noe valg, og gråter seg igjennom alle forberedelser før seremonien. Kvinnene som kler på hun brudekjolen og sminker henne, vet også godt at hun ikke vil gifte seg, og at hun tvinges. Likevel får de ikke gjort noe med det, siden de bare er kvinner.
Når hun så skal gifte seg tenker hun selv at dette er veien til døden, og for hvert skritt hun tar kommer hun nærmere den.
Når imamen kommer mot brudeparet, og skal foreta selve vielsen, renner tårene til jeg-personen. Hun blir ikke spurt om hun vil gifte seg, mens derimot hennes kommende mann blir spurt. Imamen er blitt fortalt at han ikke skal spørre henne de rituelle spørsmålene, og hun er klar over det. Til slutt skriver de begge under på en kontrakt. Hun ser på faren, og føler at alle bånd er brutt.

onsdag 13. januar 2010

Hva fortjener jeg i norsk?

Selvfølgelig ønsker alle seg en best mulig karakter. Det er ikke særlig lett å si hva man selv fortjener, for det virker litt rart å ønske seg noe man kanskje ikke oppnår. På ungdomsskolen fikk jeg en femmer, og var veldig fornøyd med det. Derfor satser jeg på å jobbe meg opp dit. Men i år har jeg blitt litt mer skuffet når jeg har fått tilbake prøver, for jeg fikk feil som det er lett å rette opp i, i etterkant, og på grunn av slike feil har jeg ikke kommet høyere enn fire. Kanskje er det fordi jeg ikke har lest så masse i det siste, som jeg gjorde før. Selv om jeg legger lista litt høyere i nynorsk, enn fireren jeg har fått, syntes jeg at jeg fortjener denne fireren, for jeg ble nesten overrasket over så masse rare, og ikke minst dumme feil som jeg helt garantert burde ha lært meg, og som jeg egentlig var klar over. Kanskje jeg burde sett bedre over... En firer i hovedmål er vel også det jeg ligger på, og i det store og hele fortjener jeg nok også det. Men det positive er at jeg da vil jobbe hardere for å strekke meg oppover. Når det gjelder muntlig har jeg ikke så store forventninger, for jeg er en svært stille og sjenert person, og er ikke så god på dette området. Men en firer hadde jeg vært veldig glad for.

tirsdag 8. desember 2009

Prinsessa av Burundi

Eg syntast at novella var litt merkverdig. På ein måte var den ei fin novelle, med ein bra moral; at ein ikkje må vere perfekt for å bli glad i nokon, men at ein må ta pesonane som dei er. På den andre sida, syntest eg den var litt kjedelig, fordi handlinga var litt lang, og sjølv om handlinga var lang, var det på ein måte litt lite som skjedde etter min mening.

mandag 2. november 2009

Frå fyret

Hovudpersonen i novella "frå fyret" trur eg ser på livet sitt som eit veldig einsidig og einsamd liv. Eg trur han prøver hardt å ikkje tenkje på vonde ting som har skjedd, og ikkje skamme seg over det. Men det er ikkje så lett som det ser ut som, og hovudpersonen finner fort ut at det trygje, og vante miljøet er lettare likevel. Jeg trur temaet i novella i tillegg til å gå vidare i livet, er einsamd. Det verker som at hovudpersonen har lite tillitt til seg sjølv, og søker etter ein ny start, i ein by med liv og røre. Ein by med masse menneske å omgås med. Fortellaren vil fortelje oss noko om det å klare å gå videre i livet, sjølv om det ikkje alltid kjendes enkelt. Det å "ikkje gi seg, men reiser seg opp, prøver igjen, men snublar og ramlar" er et nøkkelord i novella, og sier oss at å prøve og feile er en viktig del av livene våre, og at eit menneske alltid kan reise seg igjen i eit stigande lys.

tirsdag 13. oktober 2009

" Rødme" av Espen Haavardsholm

"Rødme" av Espen Haavardsholm syntes jeg var en veldig fin novelle. Mye av grunnen er vel at forfatteren skildrer noe som er veldig kjent, og som alle kan oppleve: nemlig kjærlighet og forelskelse. Forfatteren har beskrevet og skildret utrolig bra, sånn at man sitter igjen med en følelse av å ville lese mer. Språket og ordvalget er perfekt balansert sammen, og det gjør at man får en virkelig god leseopplevelse.