"Bryllup" av Nasim Karim

Jeg-personen i teksten bor i et samfunn der menn og kvinner ikke er likestilte. Mennene regjerer samfunnet, og har siste ord i de fleste sammenhenger.
Hovedpersonen skal gifte seg, og det er en vanskelig situasjon der hun ikke har noen rettigheter. Det er familien, inkludert faren som har bestemt ekteskapet. Jeg-personen vet at hun ikke har noe valg, og gråter seg igjennom alle forberedelser før seremonien. Kvinnene som kler på hun brudekjolen og sminker henne, vet også godt at hun ikke vil gifte seg, og at hun tvinges. Likevel får de ikke gjort noe med det, siden de bare er kvinner.
Når hun så skal gifte seg tenker hun selv at dette er veien til døden, og for hvert skritt hun tar kommer hun nærmere den.
Når imamen kommer mot brudeparet, og skal foreta selve vielsen, renner tårene til jeg-personen. Hun blir ikke spurt om hun vil gifte seg, mens derimot hennes kommende mann blir spurt. Imamen er blitt fortalt at han ikke skal spørre henne de rituelle spørsmålene, og hun er klar over det. Til slutt skriver de begge under på en kontrakt. Hun ser på faren, og føler at alle bånd er brutt.